Gjennom hele historien til hiphop og rap har sjangeren vært kjent for å kunne levere nye tanker om viktige og relevante emner for lytterne, med utgangspunkt i det sosiale miljøet og den lokale kulturen den enkelte artisten kom fra. Et klassisk eksempel på dette er Nas, som ga ut blant andre “New York State of Mind”, der han rappet om hvordan det var å bo i offentlige boliger i en amerikansk storby, og forklarte hvordan det påvirket tenkemåten og identiteten til dem som bodde i disse dysfunksjonelle velferdsprosjektene. Han tok selvfølgelig også for seg ting som hadde med penger og kriminalitet å gjøre, men det inngikk i en kunstnerisk helhet og som en del av det å uttrykke hvordan ting fungerte der. Det var ikke et mål i seg selv å hylle voldsmenn, langere, og sløsing med penger.

I dag er det vanskelig å finne rappere som går like dypt inn i denne problematikken som Nas i sin tid gjorde. Velskrevne sanger med et budskap om og for de som bor i fattige byområder er mye vanskeligere å finne i dagens musikk. Man hører ikke så ofte hiphop som gjør at man får noe nytt å tenke på. Morgenbladet spurte nylig, er rap poesi?, og svaret på
det må vel være at selv om det kanskje var det en gang så er den kunstneriske verdien av mye av dagens lyrikk innenfor hiphop heller tvilsom.

Tradisjonelt har rappere også hatt sine særegne måter å fremføre en rap på. Det er lett å høre forskjell på Tupac, Eminem, og Busta Rhymes. I dag er det imidlertid ikke slik lenger. Hvis det er noen særegen lyd, så er det gjerne auto-tune lagt til i studio. Mangelen på originalitet er en trussel mot sjangerens relevans.